Review of Edvard Munch (1974) by Jennifer B — 18 Jan 2009

Den er utrolig! Visuelt sett er den I begynnelsen sugd tom for levende farger, fargene er sykelige slik Munchs malerier var, men etter hvert som Munchs stil utvikler seg, skifter filmen sin egen stil en smule. Stilen er alltid paa vippepunktet mellom naturalisme og ekspresjonisme.

Den heves ut av det daglige ved hjelp av dialog og voiceover som ikke er knyttet til bildet (tenk Thin Red Line eller Reprise), og grunnes I det realistiske ved hjelp av dokumentarvirkemidler, som vox populi-segmenter. "Fem paa gata," bare for hundre aar siden.

Det er spesielt interessant aa se de intellektuelle miljoene som inspirerte Munch, som f.x. Kristiania-bohemen representert ved Christian og Oda Krohg. Senere beveger han seg mot Sentraleuropa, der August Strindberg karikeres I det han slenger ut den ene kvinnefiendtlige uttalelsen etter den andre.

I noen av bildene er likheten mellom Edvard Munch og skuespiller Geir Westby uhyggelig. Vi kommer aldri helt inn paa ham, men det passer egentlig den dokumentariske stilen. Det er som om Peter Watkins beveger seg I sirkler rundt Munch for aa fange ham, men aldri helt faar det til - slik Edvard Munch kanskje opplevde seg selv ogsaa.