Review of Funny Games (1997) by Kenneth M — 03 Dec 2008
Er det meningen at jeg skal ha daarlig samvittighet for aa ha vaert engasjert I förste delen av denne filmen? Vel, jeg syns det var spennende og underholdende men ikke noe spesielt, frem til den lange, lange scenen (ca 10min30sek) etter det grusomme vendepunktet. Det ga meg tid til aa tenke, bli rört, kjede meg, tenke, bli rört, kjede meg -- flere ganger, og jeg syns det var en interessant effekt.
Men saa er det denne overlegne beleaeringen Haneke begynner med. Det er som om han sier, "Fy, du liker filmen min. Dette er vold, for Guds skyld!" Vel, jeg innrömmer det. Jeg er en junkie for sterke filmopplevelser, det er et narkotikum, skyt det rett inn I aarene mine. Hva saa?!
I essayet Media + Violence spør han: "How can we make the audience aware of their role in the loss of reality?" Det er et godt spörsmaal. Men til det vil jeg svare: Det er bare postmoderne, brechtske, fjerde-vegg-brytende metafilmer som Funny Games, som faar meg til aa bli forvirret om hva som er virkelig og hva som er fiktivt. Det er KUN den typen kunst som skaper en fölelse I meg av at skillet mellom virkelighet og fiksjon er uklart. Er det ikke da mulig at det er nettopp slike filmer som Funny Games som er problemet, og ikke underholdningsfilmer som Hostel?
Men den fikk meg til aa tenke, og det er alltid bra.
This review of Funny Games (1997) was written by Kenneth M on 03 Dec 2008.
Funny Games has generally received positive reviews.
Was this review helpful?
